Russel-tribunalet felte psykiatrien

– Psykiatrien er tortur, sa psykiatriprofessor Thomas Szasz på Russell-tribunalet i Berlin om menneskerettighetene i psykiatrien. Tribunalet mener at psykiatrien er et totalitært system med massive brudd på menneskerettighetene.

Av Lars Olle Engaas, Berlin

Menneskerettighetene i psykiatrien var i fokus da det femte Russell-tribunalet ble arrangert i Berlin den 30. juni til 2. juli. De fire tidligere tribunalene som Bertrand Russell Peace Foundation har involvert seg i har vært krigsforbrytelsene i Vietnam, undertrykkelsen i Latin-Amerika, ytringsfriheten i Vest-Tyskland og forholdene for de amerikanske indianerne. I mange år har Bertrand Russel Peace Foundation vært opptatt av misbruket av psykiatrien, og organisasjonen hadde en større kampanje mot de sovjetiske myndighetenes misbruk av psykiatrien både mot biologen Sjores Medvedev, som er broren til Roj, og mot general Grigorenko.

Nå var det psykiatriens overgrep mot mennesker som lever i land som er definert som demokratier, som skulle granskes i Berlin. Ofre for psykiatrien fra land som USA, Israel, Danmark og Tyskland vitnet om sine erfaringer fra det psykiatriske systemet.

Mot tvang
Russell-tribunalet ble administrert av den distingverte jussprofessoren George Alexander ved Santa Clara University School Of Law i USA, og hovedpersonen som anklaga psykiatrien for massive overgrep var sjøl psykiater. Det var den over 80 år gamle og kjente psykiateren Thomas Szasz, professor emeritus of Psychiatry University of Syracuse, også i USA. En av hans mange bøker er «Psychiatric Control of Society's Unwanted» fra 1994.

Anklagene mot psykiatrien retter seg mot all bruken av tvangsinnleggelser, frihetsberøvelser og innesperringer på ubestemt tid, bruken av elektrosjokk, tvangsmedisinering og medikamentenes katastrofale bivirkninger, diagnosesystemet og psykiatriens manglende vitenskapelighet, umyndiggjøringen og den manglende rettssikkerheten. I Norge skjer det nærmere 10.000 tvangsinnleggesler årlig og bare rundt 13 prosent av dem er karakterisert av psykiaterne som farlige for omgivelsene.

Thomas Szasz sa at når man beskriver psykiatrien, så kan man ikke være nøytral, til det er overgrepene for massive. «The psychiatry is torture», ropte Szasz så tilhørerne skvatt i stolene sine i Urania-Haus i Berlin.

Thomas Szasz beskrev psykiatrien som en konflikt mellom individet og staten, der ingen er eksperter, og iallfall ikke psykiaterne. Videre sa han at psykiatrien ikke har en mer vitenskapelig basis enn Bibelen eller Koranen.

Allmektige psykiatere

Den meget vitale psykiatriprofessoren kunne ikke forstå hvorfor psykiaterne skal ha mer makt over mennesker enn andre leger. Diabetikeren bestemmer sjøl om han vil ta insulin eller ikke. Det er ikke legen hans som bestemmer det, mens i psykiatrien er det legen som har all makt over pasienten. Tvangspsykiatrien har ikke noe med sosial behandling å gjøre, men med å få kontroll over mennesker. Menneskelig problemer er menneskelige problemer, og man skal ikke medisinere bort uønsket atferd, mente psykiatriprofessoren og hevdet at psykiateren er en fiende av pasienten.

– Vi kan ikke respektere et respektløst psykiatrisk system. Det er ikke riktig å snakke om overgrep i psykiatrien. Psykiatrien i seg sjøl er et overgrep, en usann sannhet, sa Thomas Szasz.

Ingen forsvarere
Russell-tribunalet hadde forgjeves forsøkt å få tak i psykiatere som ville forsvare psykiatrien, blant annet ved å kontakte det internasjonale psykiatriforbundet. Videre var innlagte pasienter blitt nekta å delta i tribunalet da det, etter sykehusets mening, kunne virke antiterapeutisk. Noe mer oppsikt vakte det at hele tribunalet måtte flyttes fra Freie Universität i Berlin til Urania-Haus, fordi universitet trakk tillatelsen tilbake etter press fra de psykiatriske myndighetene.

Juryens leder var forfatteren Kate Millett, som kom med boka «Sexual Politics» i 1971. Av andre medlemmer i juryen kan nevnes psykiateren Ron Leifer fra USA, som har skrevet bøker om den sosiale funksjonen til psykiatrien. Professor i retorikk og kommunikasjon, Richard E. Vatz, fra Towson University i Baltimore, som har skrevet over 250 artikler om retorikk og psykiatri, satt der, og jussprofessor Alon Harel og sosialantropologen Esther Hertzog, begge fra Israel, var med i juryen. I juryen var også forfatteren Paulo Coelho fra Rio de Janeiro, som har solgt mer enn 27 millioner eksemplarer av sine bøker i over 120 land.

Juryens dom
Ved slutten av tribunalet avsa juryen en meget kritisk dom over den internasjonale psykiatrien. Alle juryens medlemmer i tribunalet var enige om at det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene i psykiatriens navn, men at dette er lite kjent. På bakgrunn av menneskerettighetserklæringen til FN beklager juryen at mennesker i psykiatriens navn blir lagt inn mot sin egen vilje, og at en slik prakis er en trussel mot individets og kollektivets frihet.

Videre betrakter juryen begrepene «mental sykdom» og den «medisinske modellen» for å forklare menneskelig atferd som både farlig og villedende, fordi det er deterministisk og fratar mennesker både valgmuligheter og ansvar. Dette bidrar til å rettferdiggjøre begreper som «mentalpasient», som fratar mennesket både sine menneskelige og sivile rettigheter.

Tribunalet slår fast at det er nødvendig med videre høringer og at media må avsløre disse overgrepene i psykiatrien, og det nevnes spesielt tvangsmedisnering, tvangsinnleggelser, elektrosjokk og fastspenning i belter.

Juryen mener at psykiatrien ikke bare avslår å gi avkall på den makten den har fått fra staten, men den har påtatt seg rollen som en godt betalt og respektert agent for sosial kontroll og som et internasjonalt politi over atferden og undertrykkelsen av politiske og sosiale dissidenter.

Til slutt sier juryen: «We find psychiatry guilty of the combination of force and unaccountability, a classic definition of totalitarian systems. We demand the abolition of the 'mental health' laws as first step toward making psychiatry accountable to society. To this end, compensation should be made for harms it has done. Public funds should be made available for human and dignified alternatives to coercive psychiatry.»

Et par av medlemmene, Paulo Coelho og Alon Harel, kom med en mindretallsuttalelse på spesielt et punkt, og beklager bare de innleggelsene som er urettferdige.